28. des, 2016

Hei og god romjul.

I dag har jeg lyst til å dele med deg den vakre historien til Leo Tolstoy: «Den gamle skomakeren». Det er nok mange som kjenner den igjen, men jeg synes den har så sterkt og fint budskap om nestekjærlighet, om hvordan Jesus er og hvordan han kan møte oss, at den kan leses og høres mange ganger av både voksne og barn. Denne historien er like aktuell for oss mennesker i dag. Uten at vi er klar over det, kan det vi gjør for ett menneske som trenger det, være til Gud selv.

Gud velsigne deg, 

hilsen Eli

Den gamle skomakeren

av Leo Tolstoi

«Det var en gang en fattig, gammel skomaker som bodde helt alene i et kjellerrom. Det var bare ett vindu i rommet, og det satt så høyt oppe på veggen at skomakeren bare kunne se føttene på folk som gikk forbi. Kone og barn var dødd fra ham. Han måtte arbeide hardt for å tjene nok til leien for rommet, til mat og litt brensel. Hele dagen lappet han sko, men om kvelden likte han å sitte foran den vesle ovnen og lese i den eneste boken han eide. Boken var en bibel etter hans kone. I den leste han om Jesus som gikk rundt og snakket med folk i Galilea.

En kveld sa han til seg selv: - Om jeg bare kunne få se ham, da ble det lettere for meg å gjøre det som er rett. Da den gamle mannen hadde lagt seg den kvelden, hørte han en mild røst si navnet sitt. - Jeg skal komme til deg i morgen, Adjevitj. Skomakeren styrtet opp og svarte: - Herre, kommer du til meg? Men det hørtes ikke en lyd i det vesle rommet, så Adjevitj trodde han hadde drømt.

Morgenen etter tenkte han på røsten med det samme han våknet, og sa til seg selv: - Tenk om Herren ville komme til meg! Men det var naturligvis bare en drøm. Han stod opp og laget seg sterk, mørk te. Og akkurat da han var ferdig med å spise frokost, hørte han noen som trampet så kraftig på fortauet. Han klikket ut og så føttene til den gamle mannen som måkte snø. Adjevitj forstod at gamlingen måtte være gjennomfrossen, og han gikk til døren, og bad ham komme inn og varme seg. Så gav Adjevitj ham te og litt grovt brød. Den gamle mannen takket og rakte de stive nevene fram mot varmen. En stund etter gikk han, og Adjevitj satte seg til å lappe sko.

Han arbeidet flittig til middagstid. Da fikk han høre et barn gråte, og kikket ut av vinduet. Han så føttene til ei kone som gikk forbi, og bak henne så han føttene til et lite barn. De små skoene var hullete, den vesle frøs så han gråt. Adjevitj gikk til døren og ba kona komme inn og varme seg. Hun fortalte at mannen hennes var soldat, og at han var blitt forflyttet til en annen by. Og siden hun ikke hadde penger, kunne hun ikke reise med toget, Hun og barnet skulle gå den lange veien. Adjevitj la merke til hvor tynnkledd hun var. Han tenkte: - Maria ville nok gjerne ha gitt henne sjalet. Han gikk til kisten der han gjemte de få eiendelene sine, fant fram sjalet etter Maria og gav det til den fremmede. Han fant også fram et par fine små røde sko. De var ferdige på et par sting nær, og akkurat passe til den vesle gutten. Adjevitj tenkte på sin egen gutt, som var blitt syk og døde like før de nye skoene ble ferdige. Han syntes det var vondt å skilles fra skoene, men han mente at barnet trengte dem. Adjevitj satte seg på den vesle krakken og gjorde dem i stand på noen minutter, og så gav han dem til den vesle gutten. Barnet ble henrykt over den glade, vakre fargen på de nye skoene og spratt omkring og sa: -Jeg blir varm på bena av de røde skoene. Adjevitj gav kona den sterke teen sin og litt brød, og hun takket ham for alt han hadde gjort for henne.

Så snart hun var gått, satte Adjevitj seg til med arbeidet igjen. Han lappet mange par sko, og til slutt ble det så mørkt at han ikke kunne se å arbeide lenger. Han laget te igjen og skulle akkurat til å spise kveldsmat.

I det samme hørte han lyden av føtter som sprang forbi, og han hørte også hissige stemmer. Han gikk til døra og så en gutt komme løpende. Etter ham kom eplekona som hadde en bod på hjørnet. Hun var sint og ropte: - Jeg skal få deg på politistasjonen! Gutten svarte: - Du må få tak i meg først. Adjevitj bad dem komme inn begge to. De slo seg ned foran varmen, og han delte teen og de siste brødskivene med dem. Så sa gutten: - Det var ikke riktig av meg å stjele eplet fra henne, men jeg var sulten. Jeg skal betale deg for det jeg tok, så snart jeg kan tjene noen penger. Kona svarte: - Du trenger ikke betale meg. Jeg burde gitt deg et, når du bad om det. Jeg visste ikke at du var sulten. Adjevitj snakket med gutten, og han lovte at han aldri skulle stjele epler mer.

Da eplekona og gutten var gått, satt Adjevitj seg foran varmen og leste på nytt om Jesus som gikk rundt og snakket med folk i Galilea. Og igjen tenkte han: - Om han bare ville snakke med meg, så ville det være lettere for meg å gjøre det som er rett. Da skinte et lysskjær i det vesle rommet, og Adjevitj hørte en røst som sa: - Jeg har vært hos deg i dag, Adjevitj. Adjevitj reiste seg fort og sa: - Herre, når var du hos meg? Jeg var så opptatt med mitt ringe arbeid at jeg ikke merket det.

- Jeg var hos deg i morges med den gamle mannen som skuffet snø. Jeg var hos deg ved middagstid med moren og barnet. Jeg var hos deg i kveld med kvinnen og gutten. Jeg var sulten, og du delte det lille du hadde med meg. Jeg frøs, og du lunet meg med klær, varmet av din kjærlighet. Det du gjorde for disse, Adjevitj, det gjorde du også for meg».

20. des, 2016

Juleglede.

Det er mørketid. Det blir liksom aldri helt lyst, men i morgen, 21.desember, «snur» sola og vi går mot lysere tider igjen, og takk for det!

Nå er det straks jul, og vi skal alle få lov til å være som barn og glede og fryde oss over å være sammen, til god mat, pakker, lys og varme, kjærlighet, besøk, vise at vi setter pris på hverandre, at familie er lykke.

Men alle har det jo ikke sånn…, mange er ensomme, fattige, sjuke, redde, sørgende, noen er i konfliktsituasjoner med familien sin, mange er på flukt, i fengsel, i krigssituasjoner, i naturkatastrofer, offer for terror, mm….. Jula er for mange en av de vanskeligste tidene på året å komme gjennom. Det er viktig å huske på det.

Hva er den rette julegleden?

Den bygger faktisk på noe utenom oss selv. Den bygger på Guds frelse og fred og er Guds gave til oss mennesker. Den krever ingen ting av oss, bortsett fra å tro.

Det setter det hele litt i perspektiv når vi tenker på at i mer enn 4000 år før Jesus ble født, så fortalte profetene om Jesus som en gang skulle komme, han som skulle være lys og frelse for alle mennesker. Og for litt mer enn 2000 år siden skjedde det endelig, at Gud ga sin egen sønn til menneskene på jorda. Gud ble menneske. Jesus er 100 % Gud og 100% menneske. Hver jul skal vi få glede oss over nettopp dette underet, at Jesus ble født i en stall i Betlehem, og at vi kan få ta imot han med glede i hjertene våre.

Det at Gud ble menneske er helt umulig å forstå. Også at Jesus var både Gud og menneske. Men det er det troa vår bygger på, at Gud ble menneske julenatt, og dessuten påskens oppstandelsesunder. Det er så stort!!

Jula kan være en gledesfest, selv om omstendighetene rundt oss ikke alltid er som vi skulle ha ønsket oss. Selve julas budskap er noe alle kan glede seg over, uansett.

Å glede noen i jula er noe vi liker å gjøre. Å gi presanger kan ofte være like kjekt som å få.  Jeg har alltid vært av de som liker å gi egenproduserte julepresanger, og jeg vet at de som mottar dem blir glade. Det er i hvert fall det de gir uttrykk for og også sier at de ønsker seg. Spesielt nå når jeg en periode har hatt det trangt økonomisk, har jeg tenkt at jeg liksom ikke noe valg og at jeg gjerne skulle hatt råd til å kjøpe fine gaver. Men så tenker jeg, at det er tanken bak gavene som er det viktigste, det at de blir gitt med glede, kjærlighet og omsorg.

Men vi kan alle også glede et menneske som ikke står på gavelista vår, et menneske som vi møter eller som vi vet har det ensomt eller vondt. Vi kan gi penger til organisasjoner eller gi noe til en tigger vi møter på gata. Vi kan besøke et menneske eller invitere ham eller henne hjem. Mulighetene er mange. Hvis alle gjorde noe for ett menneske, ville mange få det litt bedre i verden, og litt mer juleglede.

Mor Teresa sa noe sånt som at, hvis du ikke kan hjelpe 100 mennesker, kan du i hvert fall hjelpe ett. Kan det være et lite juleglede-tips? Å være litt ekstra raus og omsorgsfull mot ett menneske du vet om eller møter, som kunne ha trengt nettopp det lille ekstra i jula?

Gledelig jul!

Hilsen Eli

Nå blir det ca ei ukes pause fra meg her.

16. des, 2016

I dag vil jeg dele med deg et fantastisk fint dikt av Rita Aasen, som heter "PERLEN"

Ta til deg de ordene som står i disse linjene. De er til deg, som den unike og spesielle personen du er i Guds øyne, uansett hvordan du ser på deg selv! 

Du er elsket og verdifull! Og Gud har en plan for deg!

🙂

Gud velsigne deg, og god helg, 

hilsen Eli

PERLEN

Du er elsket og verdifull.

En perle i Min hånd, sier Herren.

La Min kjærlighet fylle ditt hjerte,

så alt det som hender deg

til slutt kan tjene deg til det gode.

Du er den du er

fordi Jeg bruker deg slik du er.

Er du god mot andre

da gleder du Meg.

Jeg har vandret foran

og lagt ferdig oppgaver til deg.

Se dette:

At den største visdommen

er å kjenne Meg.

Jeg har gitt dine evner

spesielt til deg.

Ikke sammenlign deg med andre.

Ikke se på deg selv som mindre verd

enn noen andre.

Jeg elsker deg av hele Mitt hjerte.

Jeg er her nå for å vandre med deg

og styrke deg til din dag.

Og frykt ikke Min perle,

du som Jeg bærer med slik glede,

for den hånden som leder deg

er naglemerket.

dikt av Rita Aasen